De gode smakene er best å dele med andre

I dette blogginnlegget skriver Toralf Bølgen om hvordan Cognac tillages og Bache Gabrielsens verdenskongress

Neste helg skal jeg på Cognackongress. Det høres kanskje ut som noe veldig alvorlig og jålete, men er rett og slett en gruppe mennesker som møtes en gang i året for å nyte det gode liv, lære noe nytt om Cognac, og dele gleden og interessen for å nyte verdens beste brennevin. Med glimt i øyet bærer arrangementet navnet "Bache Gabrielsens Verdenskongress".

I år er det den driftige venneklubben i Kristiansand som er vertskap, og der skal jeg være med og holde kurs, slik jeg har gjort hundre ganger før. Men ikke alene. Denne samlingen er årets høydepunkt for meg, da jeg får muligheten til å jobbe sammen med en vaskekte "master blender ", kjellermesteren hos Bache Gabrielsen, Jean Philippe Bergier. Han er en trollmann med sanseapparatet sitt, og en utrolig inspirasjon for meg til å utvikle min egen kunnskap om Cognac og brennevin generelt. Med på lasset denne helgen er også fjerde generasjons leder i det familieeide cognachuset, Hervé Bache Gabrielsen. Han gir meg innsikt i hvordan Cognac omsettes og nytes på de forskjellige markedene rundt om i verden.

Mange tror de klassiske drikkevarene, som Cognac, Whisky, Rom og Calvados er "statiske " produkter, hvor smaken og stilen er laget en gang for alle. Slik er det ikke. Metoden for å destillere Cognac er riktignok uforandret siden Hollenderne lanserte destillasjonsapparatet i cognacdistriktet rundt år 1600, men produktene er og har vært i rivende utvikling.

Dog er noen ting satt og reguleres av de franske landbruksmyndighetene, eller "vinpolitiet " om du vil, for å overvåke at navnet ikke trekkes ned i søla. Man overvåker rett og slett at kvaliteten og ryktet som er skapt gjennom hundrevis av år opprettholdes. Her er kortversjonen av metoden og de viktigste reglene.

Cognac er destillert hvitvin. Destillasjonen foregår i tradisjonelle apparater av kobber bygget inn i murstein, slik hollandske handelsmenn lærte dem for 400 år siden. Distriktet, som ligger i det sørvestre Frankrike, er nøye avgrenset etter geologien i området, for å sikre et "terroir " eller jordsmonn som er velegnet til druer og vin for destillasjon. Videre er det strengt regulert hvilke hvite druer som kan brukes. I dag er ca. 95% av vinen som brukes til Cognac av typen Ugni Blanc. Videre må destillatet ikke vær sterkere enn 72% alkohol som ny- destillert, for å ha nok "følgestoffer " til at man får frem den unike smaken som skapes av distriktets egenart. Cognac modnes fra dag en i et eikefat. Yngste destillat må ha en alder av minst 24 måneder regnet fra 31. mars året etter at vinen er laget for å bære navnet Cognac.

Selve byen Cognac, som ikke er nevneverdig større enn Lillestrøm, ligger strategisk til midt i det ganske store området som omfatter fylkene Charente og Charente Maritime. I den lille byen Cognac ligger Cognachusene, som i første rekke er handelshus, mens mesteparten av brennevinet lages ute i distriktene av tusenvis av bønner som dyrker vinen og destillerer før de selger varene sine videre til for eksempel Bache Gabrielsen for videre lagring, blanding og foredling. Cognac er delt inn i 6 underdistrikter, som først og fremst har fått sine grenser etter geologien i området. De beste distriktene har en eksepsjonell andel kalk i jordsmonnet, som anses for å være den viktigste nøkkelen til et vellykket produkt.

Områdene som har størst berømmelse, og hvor det beste, og mest lagringsdyktige brennevinet lages, heter Grande og Petite Champagne. Her lages druebrennevin med stort potensial til å kunne utvikles over flere tiår til Cognac med stor "smaksdybde " og en enestående kompleksitet. I tillegg har Cognac herfra en fenomenal floral aroma. Videre finnes distriktene Borderies og Fin Bois, som produserer destillater som utvikler seg raskere og ofte blir brukt til de enkleste kvalitetene. Særlig Fin Bois har med sin fruktige smakstone tradisjonelt vært brukt til Cognac som skal nytes i ung alder. (vi snakker om brennevinet, ikke den som drikker:)

Da jeg første gang kom i kontakt med cognacbransjen generelt og Bache Gabrielsen spesielt, hadde de fleste husene ett veldig sparsomt sortiment. Bache hadde kun sin Bache Gabrielsen tre Kors, en VS Congac, som hadde vært på markedet siden rett etter 1. verdenskrig. De store velkjente husene hadde i tillegg en VSOP (lagret i mimimum 4 år) og en XO (lagret i minimum 6 år).

På slutten av 1900 tallet begynte en ny tidsregning for Bache Gabrielsen. De lanserte sin velkjente XO i 1996, og siden har sortimentet vokst til nesten 20 forskjellige produkter. Selvfølgelig er de ikke alene om dette. Mange av konkurrentene gjør akkurat det samme, og resultatet er at Vinmonopolets liste inneholder et utall av varer med forskjellig stil. Tradisjonelt har Cognac vært blandingsprodukter fra de forskjellige underdistriktene, men nå finnes rene utgaver fra kun et distrikt eller noen ganger bare en bondegård.